Siri G -
Hjem Add Om meg Kontakt

0

Jeg er vandt til det. Å ikke oppnå. Å ikke prestere «godt nok». Litt fordi jeg gir faen, mest fordi jeg ikke ser meningen. Det gir liksom ikke meningen det der. Det gå på en skole, ta utdanning. For meg har det liksom bare blitt et sted jeg drar nå og da for å ta eksamen og si at jeg går på en skole; det er tross alt nesten ikke sosialt akseptabelt å si at man ikke går på skole eller tar videre utdanning. Stryk. Ikke godkjent. Ordene er i bakhodet selv om jeg prøver å overlappe de med andre ting. Ikke godkjent.

 

Jeg føler meg så mislykket

 

Jeg vet jeg ikke er det. Likevel klarer jeg ikke å unngå å føle meg slik. Det er jo slik at så lenge man får gode resultater på skolen, da er man suksessrik. Hvis ikke           ?.vel, kanskje du skal bli søppeltømmer, eller kanskje postbud da, hæ? Sier de, og ler litt. Det har jeg hørt mange ganger. Ikke til meg selv, men til andre. Jeg har blitt sett på som flink hele livet. Kanskje mest fordi jeg er en god skuespiller.

 

Det snudde vel i andre videregående. Det var da jeg begynte å bli vandt til det. Å ikke oppnå. 2 i tysk. 2 i samfunnsøkonomi. 2 i matte. Du var alltid så flink, var du ikke? Flink satt jeg der med 2 på tysktentamen og begynte å gi faen. Hva er vitsen? Komme inn på et «bra» studie og en «bra» jobb? For hva da? Penger? Det gir ikke mening. Faen heller. Livet har så mye mer å by på.

  • 0

    Hvorfor er det slik at de fleste menneske ser på det som å leve som mye mer verdifullt enn det å dø? Ønsket om å leve eller dø er en privatsak, og det provoserer meg at så mange skal se ned på og endre meningen til mennesker som ikke ønsker å være en del av denne verdenen levende. Alle mennesker er født, enten man vil det eller ikke. Ingen kan velge om de skal bli født eller ikke. Den eneste grunnen til at jeg lever nå, er fordi jeg noen ganger opplever ting som gjør meg glad. Det er den eneste grunnen til at jeg lever nå idag. Det er det jeg tenker på hver dag. At det kan skje noe snart som gjør meg glad, slik at jeg kan leve litt på det. Likevel har det seg sånn jeg jeg er så sliten av dette livet. Alt det negative tar overhånd, og jeg vil egentlig sette en stopper for min egen eksistens her i verden. Hvorfor skal da andre mennesker fortelle meg at det ikke er riktig, når det er det som føles riktig for meg?

     

    Bare noen tanker. 

     

     

  • 0

    Idag er det min bursdag. Endelig en dag som bare er min, hvor jeg får oppmerksomhet. En dag hvor jeg får gaver og lykkeønskninger fra venner og familie. Dessverre merker jeg at noe skurrer: jeg glemte å skru på bursdagen min offentlig etter halve dagen. Jeg skrudde den på offentlig for 20 minutter siden, og jeg har ennå ikke fått en lykkeønsking. Mest sannsynlig er grunne at de fleste ligger å sover siden det er ferie, men det faktum at ingen har skrevet på veggen min ennå, er en tanke  som skurrer i bakhodet. Nå tror sikkert de fleste at jeg ikke har noen venner siden ingen har skrevet på veggen min. Det er sikkert ikke sant, men tanken er der. Lykkeønskinger på facebook er nesten viktigere enn om du har en fin dag eller ikke, når ble det sånn? At man bekymrer seg over for lite hilsninger på veggen på facebook bare av den grunn at folk tror du ikke er populær når de ser antall mennesker som har skrevet på veggen din. Min har vært offentlig i snart en time, og fortsatt ingen ønskninger. Litt dumt, i grunn. Jeg irriterer meg over at jeg ikke satte den på offentlig i går kveld, det er jo da de fleste er oppe for å sjekke facebook. Men er det så viktig? Nei, men på en annen side, ja. Jeg vil ikke bry meg om det, men jeg klarer ikke å la være. 

  • 0

    I løpet av de 5 ukene jeg ikke har blogget har det skjedd en del. Både på godt og vondt. Mye morsomt, og noe som har preget livet mitt på en følelsesmessig vond måte. Etter 5 uker i Førde sitter jeg igjen med mye. Selvom noe av det er litt vondt å tenke på ville jeg ikke vært det for uten, fordi det var bra så lenge det var godt, og jeg har blitt noen erfaringer rikere. Livet har ingen fasitsvar, og mye kan endre seg på kort tid. Mye kan være forandret bare fra en dag til en annen. Men det er vel det som utgjør livet? Forandringer, at ikke alt er det samme hver dag? Man blir rikere på minner og erfaringer. 

     

    Om ca 3 uker drar jeg til Tanzania. Tror det blir en reise for livet. Jeg personlig har levd i en bortskjemt boble i Norge hele mitt liv. Tror det blir godt for meg å oppleve noe litt annet enn Norge. Ekstrem fattigdom. Annen kultur. Å ta vare på seg selv og andre. At livet ikke bare handler om ting, trender, penger, festing,  karriere. Å faktisk forstå at ikke alle lever i den bortskjemte Norge boblen. For vi er bortskjemte. Jeg innrømmer at jeg er det, dessverre. Ikke alle kan kjøre den fine bilen til butikken hver dag for å kjøpe de unødvendige tingene man tror man trenger. Ting. Penger. Jeg både elsker og hater det. Den bortskjemte delen av meg elsker det, men resten av meg hater det. Mange ganger har jeg hatt lyst til å gi bort pengene mine til noen som trenger de mer enn meg, det samme med tingene jeg eier. For så å flytte inn i skogen. Komme meg vekk fra alt . Det litt gale samfunnet vi bor i. Alle reglene du må følge for å ha et såkalt vellyket liv. Jeg blir ikke lykkelig av en god karriere og penger, jeg tror ingen blir helt lykkelig av det. Jeg tror mennesker blir lykkeligst av de enkle opplevelsene. Dette kan være som for min del er heste ridning, surfing, fotografering, en fin dag med venner. De enkle tingene du opplever som gjør at du glemmer tid og sted. 

     

    Livet er mye, og samtidig så lite. 

     

    Jeg skal hvertfall nye høstferien min her i nydelige Oslo. Oslo er virkelig vakker om høsten, føler meg heldig som bor her!

     

    Siri